Vi greide det !! We made it!!

Blogg in  english, espanjol , japanese,.......  :
http://translate.google.com/translate?hl=en&sl=auto&tl=en&u=http://lh2013.blogg.no/



Siste etappen gikk frem til San Fransisco fra Sacramento, gikk på travle motorveier.
Mye stresset kjøring og høy hastighet .

Ikke alle syntes vi kjørte fort nok, og fra tid til annen kom det noen sirener og blålys. (under-speeding)




På Oakland Bridge (broen med to etasjer) var det full stopp, pga "en ukjent gjenstand" funnet på brua.
Dermed stengte de alle 8 feltene inn, og vi ble stående en times tid med nyhetshelikoptrene svevende over oss,  til faren var over.








Ved endetasjonen i Lincoln Park ble vi møtt med applaus av noen av de anre deltakerne.

 


Siste merke-steinen måtte fotogaferes


Dermed var vi ved målet, etter noe under 6000km fra vi startet i New York. Vi greide det !!










Etter "målgang" vi tok en liten tur ut til Golden Gate broen, som var innpakket i tåke som vanlig,




en tur nedenom sentrum før vi ble stående i trafikkork på vei til hotellet.


Her en av de eldste  bilene, en førkrigs Plymouth, bygget på Kambo.

Clutchen begynte å slure litt  nå mot slutten, men ellers har bilen kun fått ny eksospakning på den lange turen.

I kveld var det avsluttnings bancuet, hvor bl.a. vi som kjørte to-takt fikk stående appalus for vel gjennomført tur.
Vi takket høflig for at vi fikk være med "de store" på denne turen, og sa at vi hadde merket oss at det hele begynte med latter når de hørte vi skulle delta med Messerschmiten, men at latteren hadde snudd til beundring , og bilen blitt en lien maskot underveis. Vi opplyste også for morro skyld at vi har brukt hele $277 (1600NOK) i bensin på hele turen fra New York via Washington til San Fransisco!!

Nå er den offisielle LH2013 turen over, og i morgen leverer vi bilen for hjemtransport i container, og vi beveger oss mot LA og flyturen hjem.

Takk til alle som gjort denne turen mulig og gjennomføre, og en takk til dere som har fulgt oss her på bloggen.

Mary-Ann og Erik

Gjennom salt, gjennom sand

Blogg in  english, espanjol , japanese,.......  :
http://translate.google.com/translate?hl=en&sl=auto&tl=en&u=http://lh2013.blogg.no/

Fra bylivet i Salt Lake CIty, var dagens mål Vendover i Nevada. Først gikk turen langs Salt Lake ,
hvor mange saltfabrikker ligger, før vi igjen klatret opp i fjellene igjen. .
Mye ensformig natur før vi kom til salt-ørknen. Her så det ut som det lå snø, men med 35C grader var dette litt underlig.
Videre kom vi til Bonneville saltflats, og skulle prøve oss en tur på racewayen.



Her har det satt mange fartsrekorder. Desverre hadde regnet så mye før vi kom at sletten var for bløt til å kjøres på.
Vi  fikk da tatt en tur utpå saltsletten for å ta noen bilder.




Hotellet vi skulle overnatte lå lik over gresen til Nevada, og her overnattet vi på et Casinohotell.



Nevada har lov til å Casino, men ikke nabostatene. Derfor blir det langs grensene til nabostatene dannet mange casinoer og hoteller her.

Neste morgen skulle alle møte på Wendover Airfield for fotografering, sådet ble en tur tilbake til Utah igjen.
Flyplassen er nok mest kjent for at atombombene som ble luppet over Japan i 1945 ble opplastet her.
Mye av filmen Conair er også spilt inn her.








Senere skulle vi kjøre en forholdsvis lang entappe, i øde landskap i opp til 45C.
Det ble så varmt i Messerschmitten at det ikke var nok å fjerne sievinduene,
så vi tok ut en hovedlkt for å få inn litt mere luft.






La også opp en slange fra undersiden av bilen for å få luftkjøling av forgasseren som har klaget litt over varmen de siste dagene.
Modifikasjonene virke etter planen. Forgasseren fusker ikke og føreren kan holde både hodet og bena kalde.

I Ely ble gruppen delt på tre forskjellige hotell, og vi bl liggende på det gamle hotell Nevada fra 1923.








Neste dag skulle bli en av turens lengste etapper,så vi startet kl. 6 om morgenen for å unngå varmen,
og deler av strekningen var så øde at vi måte ha med ekstra drikke og en dunk med ekstra bensin.
Dette skulle normalt ogå blitt den  varmeste, men litt skyer gjorde et litt mer behagelig.
Vi fikk en frokostboks ved utgangen av byen, som ble til lunsj litt senere på dagen.



Kun et par søvnige gruvebyer å stoppe i på 500km






Stadig noe interessant i speilet....

 
På veien passere vi Sand Mountain,som virkelag var et sandfjell.
For de som ønsket kunne man ta seg en tur opp, og haugen var så stor at man måte regne med en times klatretur opp til toppen.






Vi kom frem til Reno hvor vi igjen skulle overnatte på et Casinohotell.





Reno by nigh   fra 19.etg.


Dagen i dag hadde en kort etappe, så vi valgte å ta en tur på Bilmuseuemet her i Reno.
Det var noe av det flotteste vi har sett av bilmuseum!



Thomas the flyer  , som kjørte jorden rundt 


Vi ønsket også å se  Virginia City. Dette er en fin gammel western by hvor blandt annet  Bonnanza har brukt byen som opptaksted.
Vi ble advart mot de lange og bratte bakkene opp til byen.




Messerschmitten gikk rolig og fint hele veien opp, til det var 5 meter til det høyeste punktet, da stoppet den.
Det kokte i bensintanken (som sitter strategisk plassert over motoren)., så vi dyttet den de 5 meterne forbi høydemerket, og rullet noen meter til den startet igjen.







....noen ar prøvd seg på denne veien før!







Vi befinner oss nå i Lake Tahoe i California, kjent som et vintersportsted og rekreasjonsområde på sommeren.


X-ing bears !!




I morgen går turen til Sakramento før vi tar finaleetappen frem til San Fransisco.




Dags for dekkskift  :)

Fra prerien til vill natur i Rocky Mountain

Blogg in  english, espanjol , japanese,.......  :
http://translate.google.com/translate?hl=en&sl=auto&tl=en&u=http://lh2013.blogg.no/

Etappen som skulle gå fra hviledagene i Cheyenne, syntes vi var i lengste laget for oss.
Noen av oss valgte derfor å dra fra de andre en dag tiidligere  på egen hånd, og ta en overnattig  midt imellom.
Fra Cheyenne gikk veien over fjellet, som var rutens høyeste på 7500 fot .


Sikkerheten er på topp under veiarbeidet: Vent på følgebil!





På de gamle veiene som i dag bare har lokaltrafikk, var det en del spøkelsesbyer og en del steder som ikke hadde forandret seg på mange år.
En og annen landhandel  fantes også, men det var en del mil mellom hver.


Bensin fra gamle pumper, antikk og pølser......




 

Ett av stedene vi stoppet , hadde et gammelt hotell som vi fikk lov til å titte rundt i.
Det var bygget før 1920, og var aldri blitt restaurert , så interiøret og tapeter var identisk med da ble bygget.
Selv sveivetelefonen hang i gangen.
Hotellet var fremdeles i drift. Dette var helt fantastisk å oppleve.
Mye stemning og spøkelser i veggene der.



 
Møbelsnekkeren her virker som har sett seg lei på naboens tuba spill




Landskapet langs veiene, egentlig helt fra Iowa , Nebraska og Wayoming er egentlig en kjedelig lang prerie, men etterhvert som vi  nærmere Utah, endrer naturen seg med litt flell og høyder. Det er vårt første møte med Rocky Mountain.






Nesten ved grensen mellom Wyoming og Utah ligger Evanston, hvor vi skulle ha neste overnatting.
Her var vi invitert på frokost i maskinhallen ved en gammel lokomotivstall, som hadde dreieskive for å snu lokene til riktig bås.
Hallene var nå under restaurering, og skulle fylles etter hvert med all komunal virksomhet, rådhus og politi.







Etter frokost begynte vi turen mot mormonerbyen Salt Lake City.




Etter gresen til Utah endret naturen seg dramatisk!!




Fjell og sykt lange nedoverbakker gjorde kjøringen utfordrende for oss med 2-takt motor
som må ha gass i nedoverbakkene og med bremsetromler på størrelse med leverposteibokser.
Nedoverbakkene vill ingen ende ta. Salt Lake City ligger i en stor dal mellom kjempehøye fjell







På en av avstikkerene våre kom til en ordentelig samler. Han hadde MYE.
I ekte "American Picker " stil (merk t-skjorten) gikk vi gjennom flere etasjer med gull og skrot




Etter hvert kom vi frem til SLC hvor temperaturen var over 40C.
Sjelden har jeg følt mer stress i trafikken enn på highway'en inn her.
Det går sykt fort og mange filer og etasjer med veier, og med en GPS som hadde sovnet bak rattet ,
og bensintank som sa i fra at den var tom, var dette ikke morro.



Etter å ha kommet frem til hotellet, som var meget bra, tok turen tilbake til byen.
Dette er en av de fineste bysentra vi har sett.
Vi tok en tur opp til the Capitol of Utah, og en tur i sentrum, med besøk i Tabernakelet i Tempel Square.



 









I kveld var det også dags for oljeskift og litt vedlikeholds-service før turen i morgen går ut på saltslettene.
stay tuned!





























 

Midt i cowboyland

Vi er nå i Cheyenne, Wyoming som fra gammel av en indianerby, og senere også en by for forsvaret.
Her i byen har gruppen delt seg i 3, en kjørte til Mount Rushmore, en annen ned til Colorado for å bestige en fjelltopp med bilene, mens den tredje gruppen, hvor vi er med, ble her i Cheyenne.
Her er hverdagsklærne cowboyhatt, rutete skjorte og jeans, samt boots, uansett temperatur. Alle som ikke er ikledd det, er turister.
Selv bilskiltene forteller hva som forgår.



Og i butikken er det rikt utvalg:






Vi har hatt noen kjørefrie dager,det vil si vi kjører litt rundt, men ikke distanser.
Det gjør at vi kan dra litt rundt og se på livet her.
Vi har vært på en av USA største bøffelfarmer, hvor vi fikk nærkontakt med de stor beistene, som spiste fra hånden din.

 

 









I går kom vi over noe rart:
Vi måtte igjen sveise litt på baksjermen etter krasjen tidligere, og fant et verskted i en bakgate. Han kunne ikke sveise, men kunne visst broren hans som var det på 5 min.
Han ok med seg skjermen for å reparere den, og mens prten gikk, lurte han som eide verkstedet om vi ville titte litt på "bakrummet".
Vi Står altså på et bakgårdsverksted midt i Cheyenne, og så åpnes døren til bakrommet, og der, et helt museum av kassaapparater, bensinpumper, musikkinstrumenter o.s.v.










I år kveld var vi Crusing med de lokale bilentusiastene her.
Tilsammen var det godt over 100 kjøretøy som møtte opp på kvelden.



Rust er interessant, i alle fall når det ikke er på din egen bil.
I dag tok vi en tur på den lokale bilskroten, som er noe av det mest ryddige og rene vi har sett.
De hadde en egen del for classic, og det var i den delen vi tok en tur.

 







I neste uke skal det være et årlig stort vill-vest arrangement her, og byen bærer litt preg av det.
Vi fikk komme inn på festivalområdet, og fikk se litt rodeo samt kikket litt i omgivelsene på et slik arrangement før det hele startet opp.





Vi skal egentlig være her i ett døgn til, men fordi at neste etappe er veldig lang og bratt ( over Rocky Mountains), vil noen av oss starte neste etappe i morgen, ta en overnatting i Rawlings, og bli innhentet av resten på neste dag. Vi er i rundt 2000m høyde nå, og det merkes godt på den lille to-takts motoren vi bruker. Den burde egentlig hatt litt kunstig åndedrett for å fungere optimalt når luften er så tynn.



Langt ute på prærien

Blogg in  english, espanjol , japanese,.......  :
http://translate.google.com/translate?hl=en&sl=auto&tl=en&u=http://lh2013.blogg.no/

Vi startet i Iowa og kjørte inn i Nebraska

Vi har nå kjørt i 2 dager nesten uten å svinge
Har aldri vært så sliten av å kjøre bil som i går, og dette når vi kjørte bare rett frem.
Det blåse ganske mye , og vinden kom inn skrått fra venstre, så jeg måtte surfe opp mot vinden hele tiden.
Når vi møter vogntog, (hvilket det vr mange av) kommer det en vindkule før det plutselig blir et vakuum så du blirdratt mot vogntoget, for så å møte sidevinden igjen.
Det blir noen merkelige sprell i bilen hver gang det kommer noe stort. Med 5 timer i strekk i nesten 40 grader C tar det på kroppen.


Vi var innom en del små museer langs eien, ellers var det stort sett tranpost i ellers kjedelig landskap.
Mye av den gamle veien blir små avstikkere fra hovedveien. Her en liten video av Uwe fra Tyskland som vi fikk med oss i sin skjeldne lille Goggomobil Pickup:
http://www.youtube.com/watch?v=y-0c-DlJiY0

Idag  visste vi at et skulle bli varmt, men ikke SÅ varmt. Gradestokken krøp etter hvert til over 40C i skyggen. Mange av bilene fikk problemer med kjølingen, og bensintilførselen.
Vi fikk tilbake en feil vi hadde tidligere, ved at en ledning til det elektroniske tenningssytemet slo over til jord inne i motoren.
Vi stoppet for å fylle bensin på en dagligvare, og skulle fikse feilen, da jeg klarte det kunststykke å dra ledningen rett av kretskortet inne i motoren.
Det var mange timer til servicebilen kom etter oss, så vi ble litt fortvilet. Det kunne la seg løse med en loddebolt og tinn, men det er ikke salgsvare i dagligvren er vi sto. Prøvde med en lighter , men det ble ikke varmt nok. Som vanlig er det alltid skuelystne når vi parkerer, og vi satt og pratet med en mann som etter hvert dro av gårde. Vi fant ingen løsning på problemet, før mannen plutselig dukket opp igjen med skjøtelednng, loddebolt og tinn!! Tusen takk!



Står det noen gamle biler på utsisen av verksteder vi passerer, stikker vi innom, og det er utrolig hvor mye som er her borte.






På den ellers kjedelige veien vi har kjørt idag, har Mary-Ann sittet bak og tellet vogner på togene som passerer !!
De er sykt lange og holder litt mindre fart enn oss. En passering av et tog kan fort ta en halvtime, og det skjelden mindre enn 10 min. før neste tog kommer.
Hvert tog hadde som regel to lokomotiv som dro, og ett som skjøv bak.





I Kearnley tok vi turen innom et stort bilmuseum, der de hadde utrolig mye fine biler. Selv en Messershmitt hadde de inne.



Det dukker stadig opp  noe morsomt bak.....



....mens andre er helt på jordet.



Vi visste at disse to dagene skulle bli drøye, og nå gleder vi oss bare til å kjøre inn i Rocky Mountain.
Men først skal vi til Cheyenne hvor vi skal bli noen dager.
Vi har nå kjørt ca. halve strekningen i den ofisielle delen.
















Fra by til land

Gårsdagens etappe gikk fra Chicago til Cedar Rapid i Iowa. Fra å kjøre flere timer på bykartet, begynnte det å bli mer landlig etter hvert.
Vi kjørte mest på den gamle orginale Lincoln Highway, som går innom alle småsteder.
Her vr det flere steder møtt opp skuelystene som hadde hørt om passeingen , samt journalister og radioreportere som interviuet oss.
http://www.saukvalley.com/2013/07/10/cruisin-the-lincoln-highway/a93nmxe/?page=1




Etter å krysset den imponerende Missisipi-elven som nesten deler USA i to, kom vi inn i Iowa, og kjørte en tur innom "The american Pickers" fra Discovery Channel sitt hovedkvarter .
Guttene var ute på filming denne dagen, men vi fikk i alle fall sett på lokalene og en del av gjenstandene vi kjenner igjen fra TV-serien.



Etappen var en del lenger enn beskrevet i reiseplanen, slik at vi kom ikke inn til hotellet før mørket hadde meldt sin ankomst.
Bilen hadde oppført seg litt dårlig på slutten av dagen, ved a den fusket en del.
En rens av forgasseren hjalp ikke, så vi bestemte oss for å prøve å bytte forgasser fra resevemotoren vi har med.
Dette for å eliminere / konstatere feilen. Feilen var der fremdeles, og etter litt med feilsøking viste det seg at en av ledningene til det modifiserte tenningsanlegget, slo over til jord periodisk inne i motoren. Etter at det ble ordnet gikk den som den skulle.

Kvelden skulle også inneholde en oversakelse, og det var Kong Olavs gamle Caddilac som nå har blitt restaurert her borte og ble vist frem for første gang.



Tor. 11.07.2013

Dagens etappe skulle vare i litt over 3 timer, og gikk på gamle fine veier.



Vi kjørte blandt anne innom en restaurert bensinstasjon som var i virksomhet fra 1926 til slutten av 60-tallet



Langs veien finner vi ofte steder hvor det står interssante ting, og svinger vi innom er vi alltid velkommen.
Her en som hadde noen biler og som samlet på gamle besinpumper



Etterhvert som tiden har gått, har bilen vår blitt en slags maskot, som nesten ingen hadde tro på skulle kunne gjennomføre etappene her borte.
Nå får den applaus når vi kommer inn på hotellet for kvelden, og vi har ennå ikke vært sistemann inne. Den går som ei kule akkurat nå.De andre er veldig overasket over tempoet vårt.
Vi ligger i 50-55 m/h (90km/t) på de lange slettene, og da har vi ennå mer å gi, om det trengs.
I motbakkene dabber det  selvsagt litt av, vi har jo under 11hk da



Når kvelden kommer, sitter de fleste utenfor hotellet sammen og prater.
Nyskjerrige tilfeldige tilskuere og de som har hørt vi skal komme, stikker innom, ofte med egne klassiske kjøretøy or å slå av en prat.



I morgen er den på ny en lang etappe, frem til et stykke inn i Nebraska.









 









 

Chicago, The windy city

I dag hadde vi hviledag , og befinner oss litt utenfor Chicago.
De aller fleste her tok buss og tog inn til sentrum, mens vi tok den lille gule turistbussen med plass for to.
Jeg har vært i Chicago for en del år tilbake, og vi kjørte på de stedene som jeg husker best .
Downtown er forholdsvis stort, så det er greit med eget kjøretøy.
Chicago er en by det er lett å like. Den er luftig, enormt mye fine bygninger, og trivelige mennesker.



Willis Tower

Messeschmiitten under "undergunnsbanen" som gikk oppe i lufta



Chicago City



Utsikt fra 103. etg i Willis Tower (Sears Tower)




Noen kjente TV-ansikter . (Pantelånerne i Chicago)





Tilbake på hotellet sto bilene utstillt, og en del mennesker kom med sine klassiske biler, eller bare så på


Vi som er med, sitter og "juger" på kveldene,
Her Uwe og Raph med sin "wine-coolede" Goggomobil

I morgen skal kjøre 175miles, og kjøre inn i staten Iowa. Nye overraskelser venter ;)








en litt trist dag...

I går gledet vi os til at vi skulle besøke Auburn-Dusenbergmuseet , som lå en halvtimes kjøring fra hotellet vårt i Fort Wayne.
Vi skulle ha en felles avreise med alle bilene og kjøre sammen ned dit.
På vei ut fra parkeringsplassen skjer det som ikke skal skal skje, vi får en av de andre bilene kjørende rett i bakenden på Messerschmitten, og den hopper plutselig en meter fremover. En av sjåførene i de andre Norske bilene var uoppmerksom og så smalt det.
Bakre delen av bilen ble trykket inn, og fortvilelse, sinne og tristhet sloss i hodet. Det kokte litt i toppen da....
Ingen gjør dette med vilje, og vi har etterhvert pratet ut med den andre sjåføren som også ble helt fortvilet og tydelig preget.
Messern har fått en del skader, men er kjørbar, og vi vil ikke at dette skal gå ut over hverken vår ferieopplevelse, eller den andres opplevelse, selv om vi blir minnet om det hver gang vi ser bilen. 
Vi vil prøve å ordnet skaden her borte, om vi klarer å skaffe en ny bakdel, hvis ikke har vi fått en hyggelig melding fra Sverige om at  en ny bakende ligger klar der.
Etter at vi hadde vært på museet, (kommer mer om dette senere) og vi var tilbake på hotellet, skulle vi rygge bilen inn på parkeringen, låste motoren seg totalt, og vi trodde den var skåret seg.
Det var bare å ta motoren ut av bilen, og begynne å demontere. Det viser seg da at en skrue hadde løsnet, antakelig pga smellen bakfra tidligere , og kilt fast kjøleviften som sitter på veivakselen. Motoren var like hel :)   Kvelden ble brukt til montering og justering av bremser, og klargjøring til neste dag. Dagen i dag har vært en transportetappe frem til Chicago, med mye artig å se langs veien. Sliter litt med følgeskader etter smellen, og vi måtte bl.a. inn å få sveiset baksjermen som hadde sprukket festet og lå og skranglet. Bilen ellers går som kule, og ikke noe problemer .
Ellers har vi blitt stoppet for andre gang av politiet, som lurte på hvor de skilene kom fra, og var litt bekymret for at vi skulle kjøre på highwayen, så han lurte påhva hastigheten på bilen vår var. Etter¨å ha overbevist ham om at det ikke var noe problem, var det opp til bevis, og fulgte ham flere miles bortover highveien.
 

Tempraturen på turen er rundt 30C, og det skifter mellom sol og regn hele tiden, dvs tak av, tak på

Museet i Auburn

De mest fornemme merkene i Amrikansk historie var Cord, Auburn og Dusenberg.
Dette er enorme kjøretøy, og når man kan se disse i den orginale salgssalongen med italiensk marmor og innredning, gjør ikke opplevelsen dårligere.
Her finnes ikke bare de enorme bilene, men også de orginale tegningene, verktøy og møbler fra prouksjonstiden.

    






En lang dag...

I dag skulle vi kjøre 380km fra Canton i Ohio og til Fort Wayne. 
Vi hadde ikke noe spesielt på programmet, men ville kjøre den orginale veien hele veien frem, nyte dagen og det den bød på.

Vi ble kontaket av  Randy McMillen som har en 61 Messerschmitt, og som gjerne ville følge oss et stykke på veien.
Vi møtte ham på veien og pratet litt og kjørte sammen med ham en halvannnen times tid. Et hyggelig møte med en micro-entusiast.

 

På veien ble oppmerksom på en fin gammel muesums- bensistasjon som  var pusset opp.
Bilverkstedet ved siden av var i drft 6 dager i uken, men hvilket bilverksted:




  


 





Med bortimot 80 biler på veien skrues det på biler her kveld her. Bremser, motorbytter, exhaust og pakninger....
I dag måtte vi åpne motorlokket også. Bilen fusket en del under pådrag,men en liten blås i hoveddysen i forgasseren var det som skulle til.

Imorgen skal vi ta litt service vi også: Justere bremser og bytte slange i dekket bak som lekker litt., men før de skal vi et av verdens fineste bilmuseer, i Auburn.

Mer om dette i morgen

Vi har til nå kjørt ca 1500 km uten noe som helst trøbbel,
og med bensinkostnader på under 400,- på hele turen til nå, bør man vel være fornøyd?

 

 

 


 

On the road again

I dag var vi litt slitne etter mye kjøring, sol og opplevelser, og denne dagen skulle ikke etappen bli så fryktelig lang.
Dagen startet med en tur ned til Pensylvania


Videre på turen stoppet vi ved et verksted der en eldre mann hadde restaurert noe fine amerikanske gule perler, og vi fikk en liten omvisning.  
Lincoln Highway som vi forsøker å følge, er noen ganger  blitt erstattet, ombygd eller fyttet.
I Pensylvania har det blitt bevart deler av den orginale 100år gamle veien , ti og med med de orginle brosteinene

  
Veiene er merket med en L

Orginale brostein fra veien ble bygget

Når vi kom til hotellet i Canton fikk vi besøk av enn mikro-venn Herb D LaPorte fra Ohio, med sin Messeschmitt.

I morgen enter en ca 300km etappe,










 

taurert noen perler av amerikanske biler

Les mer i arkivet » Juli 2013 » Juni 2013 » Mai 2013
hits